Omtrent halvparten kommer til å ta fatt på en yrkesfaglig utdanning i august. Det er viktig at så mange som mulig kommer seg gjennom og fullfører videregående opplæring. Det viktigste er likevel at de får en kompetanse som hjelper dem videre – i arbeidslivet eller i utdanningssystemet.

Som forsker på fag- og yrkesopplæring gjennom mange år, er det både spennende og givende å få være med på arbeidet i Liedutvalget. Vi er bedt om å vurdere styrker og svakheter ved dagens videregående opplæring. I den sammenhengen er jeg glad for å ha deltatt i et nordisk forskningsprosjekt som nylig er avsluttet om yrkesutdanningen i fire nordiske land. Nord-VET ble finansiert av Nord-Forsk i årene 2012-2017 og ledet av professor Christian Helms-Jørgensen ved Roskilde Universitet.

De nordiske landene har mange likhetstrekk, med godt utbygde velferdsstater, velorganiserte arbeidsliv og egalitære utdanningssystemer. Men når det gjelder yrkesutdanningen, har landene likevel utviklet svært ulike modeller. Det gir et godt utgangspunkt for sammenligning av styrker og svakheter.

Sverige og Finland har valgt skolebaserte modeller for yrkesutdanningen. Det meste av opplæringen foregår på skolen, lærlingordningen er lite utbygd, og partene i arbeidslivet har liten innflytelse på innholdet i opplæringen. Danmark på sin side har en dualmodell, eller fagopplæringsmodell, etter mønster fra blant annet Tyskland og Østerrike. I denne modellen foregår opplæringen delvis på skolen og delvis i arbeidslivet gjennom lærlingordningen, og partene i arbeidslivet har stor innflytelse på innhold og organisering av opplæringen. Etter Reform 94 har også Norge hatt en form for dualmodell. Lærlingordningen er en integrert del av videregående opplæring, og staten og partene i arbeidslivet har et delt ansvar for opplæringen. Partene i arbeidslivet har likevel begrenset innflytelse, sammenlignet med hva de har i Danmark.

En av styrkene i den skolebaserte modellen i Sverige og Finland er at elevene som velger yrkesfag har adgang til høyere utdanning i langt større grad enn yrkesfagelevene i Norge og Danmark. De skolebaserte ordningene virker også mer inkluderende, med et skoletilbud som omfatter hele elevkullet. Dette viser seg også ved at en større andel av elevene fullfører videregående opplæring til normert tid i Sverige og Finland enn i Danmark og Norge. Hovedutfordringen i de skolebaserte modellene ser vi først i overgangen til arbeidslivet, i form av en høyere andel arbeidsledig ungdom. Den kritiske overgangen i denne modellen viser seg med andre ord etter videregående opplæring.

I Danmark og Norge finner vi de mest kritiske overgangene underveis i videregående opplæring, og spesielt i overgangen fra skole til læretid. Mangel på læreplass er en av årsakene til at mange elever slutter i videregående opplæring. Det er særlig elever med mye fravær og svake karakterer som ikke får læreplass. For flertallet av elevene som får læreplass, framstår fagopplæringen som et reelt alternativ til en akademisk utdanning. Gjennom lærlingordningen kommer de gradvis inn i et fagfellesskap i arbeidslivet. De utvikler en kompetanse som er gjenkjennbar og som har verdi i flere virksomheter enn i lærebedriften. Det grunnleggende formålet med fagopplæringen er å kvalifisere de unge til faglært arbeid. Det skiller seg fra ufaglært arbeid gjennom mulighet for økt selvstendighet i arbeidsutførelsen, større mobilitet i arbeidslivet og høyere lønn. For mange av lærebedriftene er lærlingordningen en viktig rekrutteringskanal. To av tre lærlinger får fast arbeid i lærebedriften etter endt læretid, både i Norge og Danmark. Her er det likevel store forskjeller mellom fagene. En grunnleggende forutsetning for gode overganger er at partene i arbeidslivet har innflytelse på innholdet i opplæringen, slik at kompetansen framstår som relevant.

Dagens modell for videregående opplæring i Norge har flere sterke sider som det er verdt å ta vare på. Samtidig er det betydelige utfordringer i modellen og behov for å utvikle nye løsninger. Det er et stort behov for læreplasser som kan sikre at flere av elevene som begynner på yrkesfag får mulighet til å fullføre opplæringen med et fag- eller svennebrev. Men det er også behov for å utvikle flere tilbud om videre utdanning som bygger på kompetansen fra fagbrevet, enten det er på fagskoler, høyskoler eller universitet. Dette utviklingsarbeidet må skje i dialog med partene i arbeidslivet og med utdanningsinstitusjonene.